Smått er godt!

Det var en gang en bonde som levde i en hytte rett ved siden av en bøkeskog. Hytta var veldig liten. Det første rommet var ikke større enn at det var plass til selve bonden og kona hans. Her laget de maten, her spiste de og her satt de foran peisen i et hjørne. I et annet rom stod det en høy, men smal seng. Foran hytta lå en liten hage. Om sommeren vokste det roser der. En liten brosteinsbelagt sti førte ned til landeveien. Bak hytta lå det en sti som gikk gjennom bøkeskogen og fram til en liten åker. Her dyrket bonden poteter som han solgte på torget. Om morgenen og om kvelden gikk han på denne stien, i hvitt vinterrim eller i det varme lyset fra sommersolen. I mai skimtet bladene grønne som lyset når solen står opp, og i oktober var det et gyllent flammehav lik solen når den går ned. Potetåkeren var steinete, og potetsettingen, ugresslukingen og innhøstingen var hardt arbeid, med et magert resultat. Likevel klarte bonden alltid å mate en gris i et lite hus under epletreet. Om høsten var det epler.

En gang, da han var i ferd med å grave om potetåkeren, skjedde det at han støtte på en stein som glitret som gull. Han tok steinen med seg til byen. En gullsmed bekreftet at det var gull og han mente at hvis bonden gravde videre ville han helt sikkert finne enda mer gull. Bonden gravde videre – og slik var det. Han fant gull i potetåkeren, gull under gårdsplassen, gull under hagen. Gullet gjorde det mulig for han å ansette arbeidere. Mennene hans spadde om jordlappene, en etter en, og fulgte gullåren. Snart var hele potetåkeren forsvunnet, så hagen med rosene, gårdsplassen med grisehuset og epletreet. Tilsynelatende var det også gull under hytta og man gravde også der. «Hvor i all verden skal vi bo nå?» ropte kona og kikket i gruva. «Bare ta det med ro» svarte bonden. «Nå er vi rik. Vi skal bygge oss en herregård.»

Ja, de var blitt rike og bygde seg en herregård. Arbeiderne fulgte gullåren, rev ned hytta, felte bøkene og gravde opp jorden under skogen og hele området rundt den. Da de sluttet med å grave var bonden den rikeste mannen i hele distriktet. Han bodde med kona i et svært hus med tjuefire rom og fem tjenere. Tiden da de måtte dyrke poteter og hogge ved var over.

En kveld, da de to satt i den romslige stuen med sentraloppvarming, sa kona til sin mann: «Jeg savner ilden i peisen». «Du har rett» svarte mannen. Nå fikk han bygget en koselig peis i det ene hjørnet, en slik en som de hadde hatt i sin gamle hytte. Da de satt foran peisen sa kona: »Rommet er så veldig stort at jeg fryser når jeg bare ser på det!». Du har rett, svarte mannen. Han bestilte håndverkere som skulle gjøre rommet mindre. Men nå virket plutselig hele huset for stort. «Hva skal vi med så mange rom?», spurte kona. «Jeg hater å se at de står tomme». De bestemte seg for å forminske huset til seks rom: entré, stue, kjøkken og tre soverom. To av soverommene skulle være gjesterom.

«Jeg savner vårt lille epletre!», sa kona en vakker dag. Nå plantet de et epletre bak landhuset og bygget et grisehus under det, til minne om gamle dager. De fikk også gris. Av og til tok de imot gjester i huset. Men dette gjorde kona urolig. Derfor bestemte de seg for ikke å invitere noen lenger. Kokken, som tilberedte maten deres, stjal fra dem, slik at han måtte sies opp. «Bare slapp av», sa kona, «jeg skal lage maten selv slik jeg gjorde før». Men hun likte ikke å være alene på kjøkkenet mens mannen satt i det koselige rommet med peis rett ved siden av. Derfor flyttet de komfyren, oppvaskbenken og kjøkkenskapet inn i stuen. Siden de ikke hadde noen gjester lenger, var de andre soverommene overflødige. De ble fjernet igjen.

«Vet du hva?», sa kona. «Nå ligner dette huset så mye på vår gamle hytte at jeg får lyst til å anlegge en hage på forsiden. En slik en som vi hadde før». Igjen laget de en liten hage med stier belagt med brostein. De bygget til og med en skikkelig vei som førte til den brosteinsbelagte sti. For at de kunne se hagen enda bedre, rev de nå også entreen som stod i veien.

Nå bestod deres hus av bare to rom og lignet på den gamle hytta så voldsomt at man nesten ikke kunne tro at de overhode hadde flyttet. Bonden og hans kone var mye lykkeligere nå. «Før hadde vi alt vi trengte, uten å være klar over det», tenkte de. «Vi vil takke gullet for at det har lært oss å være fornøyd».

Alt var blitt som før. Bare bøkeskogen var forsvunnet. Bonden plantet en ny bøkeskog, men trær vokser ganske sakte. Lenge før de var blitt store nok til å kaste skygge på stien, som han kunne gå på i den hvite vinterrimen og i det varme lyset fra sommersolen, hadde bonden gått bort.

Etter William Nicholson. Oversettelse av Elvarheim.

Rull til toppen