Trikken

Det var en gang en kvinne som trillet en barnevogn på en fryktelig kald og våt dag.
I barnevogna lå hele hennes stolthet, hennes håp og hennes kjærlighet: Hennes lille barn.
Hun fortet seg gjennom gaten fordi hun frøs og fordi hennes klær var blitt fuktige allerede.


Barnet gråt – det var så veldig kaldt der ute.
Mora var bekymret for barnet. Hun tok av jakken sin for å brette den utover barnevogna, som beskyttelse mot den farlige kulda.
Hun hadde en lang vei å gå og det gjorde henne litt redd.
Men nå så hun på sitt lille barn, som sov fredelig, etter at det hadde fått tilbake varmen igjen.
Hun brukte all sin kraft og trillet barnevogna så raskt hun bare kunne gjennom gatene.
Bilene raste forbi henne, og så skjedde det: En lastebil, som dundret forbi dem på kloss hold, kjørte midt igjennom en stor vannpytt. Spruten fra det skitne vannet traff mora, slik at hun ble søkkvåt. Barnet i vogna var heldigere – jakken ga god beskyttelse.
Klissvåt og med iskalde hender dyttet kvinnen barnevogna til trikkens neste stoppested.
Til tross for at hun var pengelens ville hun stige på og bli med. Her ute ville hun sikkert bli dødssyk i denne kulda.

Og da kom den, trikken!

Det var en av den typen som hadde en høy trapp ved døren. Hun trykket på bryteren – døren gikk opp.
Inne i trikken var det veldig stille, til tross for at det var folk overalt som stod eller satt. Alle stirret et eller annet sted, noen stirret på henne, men ingen gjorde noe. Hun strevde med den tunge barnevogna idet hun prøvde å få den ombord. Men hun klarte det ikke. Hun hadde ikke nok krefter lenger.
Nå ba hun om hjelp. Men disse menneskene uten ansikter viste ingen som helst reaksjon.


Trikkens varselklokke ga lyd. Vettskremt hoppet hun ned på gaten igjen. Da hun så at trikken reiste avgårde, grep kulda fatt i hennes sjel også.
Mora satte barnevogna ved siden av holdeplassens benk. Hun ordnet enda en gang med dyna og brettet jakken omhyggelig utover vogna, som beskyttelse mot vær og vind. Så satte hun seg ned, skjelvende av frosten. Med iskalde og stive fingre strøk hun sitt våte hår bort fra pannen.
Neste trikk kommer helt sikkert snart, hvisket hun. Og i den trikken er det sikkert mennesker som vil hjelpe oss. Snart…

Judas

Rull til toppen