Hagen på Elvarheim II

Første høst og vinter drev vi en del med trefelling, tynning, luking, rivning og graving. Allerede i midten av november dette året satte en, for oss, uvanlig hard vinter en stopper for det meste, i hvert fall ute. Dalen ble sjokkfryst – gradestokken falt til under minus 30 grader allerede i desember.

trefelling

I februar tok vi opp arbeidet igjen, felte mange trær og ryddet og tynnet. Vi var forsynt med egen brensel en god stund.

vedtransport

ved

Denne vinteren måtte vi dessverre tilbringe mye av tiden innendørs, noe som vi i utgangspunkt ikke er så veldig begeistret for. Det ble mye lesing, skriving, studering av hagebøker og planlegging av den fremtidige hagen på Elvarheim. Til slutt kunne vi nesten ikke vente lenger på at våren skulle komme, slik at vi kunne gå i gang med våre prosjekter.

Den 10. mai kom vår nabo, Rune, kjørende med traktor og påmontert plog. Han hadde lovet å hjelpe oss med pløyingen av hagen som var satt av til grønnsaksdyrking.

pløyd jord

Den hjelpen var vi veldig glad og takknemlig for. Arealet var på ca. 160 kvadratmeter. Vi tenkte at dette var nok til oss to. Vi skulle dyrke de viktigste grønnsaker, som poteter, gulrøtter, reddiker, buskbønner, knutekål, salater, squash og mangold der.

Etter at pløyingen var avsluttet, gjaldt det å omhyggelig fjerne røtter etter kveke og løvetann, samt plukke opp stein og rester etter trær som var blitt fjernet.

jordbearbeidelse

Jordklumpene måtte hakkes opp og jorden bearbeides med krafse og rive. Det var ganske tungt og tok sin tid. Men i begynnelsen av juni var vi klar for den første hagesesongen og såingen. Hagen fikk ingen spesiell inndeling den gang. Det var bare lange rader med bed og smale stier med nedtråkket jord.

potetsetting

Det fungerte en stund. Det går jo an å improvisere. Senere fant vi ut at arbeidet ville bli mye lettere hvis vi fikk hele arealet mer systematisert med faste inndelinger av beder og gangstier.

hageseng

I en av våre hagebøker sto det noe om hvordan munkene hadde anlagt klosterhagene sine for mange generasjoner siden.

klosterhage1
Det er senere blitt en fast tradisjon hos dem og i så mang en bondehage. En må vite: Klostrene har alltid vært avhengige av hagene sine. De ga og gir munkene og nonnene mat gjennom et helt år. Disse menneskene vet også mye om konservering, slik at de har noe å spise også om vinteren. Noe som er påfallende er at de nesten alltid hadde et vannbasseng, eller en slags brønn, i sentrum av hageanlegget.

klosterhage2

Men det var ofte bare en beholder av stein, tettet med leire, som de fylte opp med vann. Hvorfor det? Jo, de gjorde det for å ha så korte veier til bedene som mulig. Egentlig innlysende. Vi tenkte at dette kunne være nyttig for oss også, på denne måten kunne vi spare krefter. For plantene sin del måtte det være en fordel å bli vannet med temperert og «gammelt» vann istedenfor iskaldt vann fra hageslangen eller elva.
Det er virkelig noe i det. Vi fikk fort bekreftet våre teorier etter å ha lest og forsket mer på dette. Spesialister sier: «Iskaldt vann gir plantene et sjokk, noe som resulterer i at veksten hemmes. Vann som har stått en stund i en beholder har næringsstoffer, alger og bakterier som fersk vann ikke har». Gratis plantenæring og gjødsling altså. Innlysende igjen. Men fram til vi kunne realisere «klosterhagen» vår skulle det gå 2 år. Og det måtte et uhell til.

Rull til toppen