Huset på Elvarheim ble bygget som laftebygg på to etasjer i 1930. Stilen er typisk for Gudbrandsdalen: Brunmalte husvegger med hvite vinduskarmer og sprosser, samt tak av skiferplater som ble produsert i distriktet. De opprinnelige husene fra før annen verdenskrig inneholdt så godt som ingen industriell produserte bygningsdeler eller installasjoner. De første årene var det ikke innlagt vann eller strøm.
Mye av det gamle var ennå bevart i 2008, da vi fikk kjøpe eiendommen. Mer om det senere.
Elvarheim ble i 1930 skilt ut fra gården Selsjord. Søsteren til gårdskona og hennes familie, som hadde bodd i andre etasje på gården fram til da, skulle få bygge seg sitt eget hjem. Tømmeret ble hogget i gårdens skog og fraktet med hest til byggeplassen. Den eldste datteren, som levde til 2016 (hun ble 99 år!) og som vi ble kjent med, ga oss all den informasjon vi har i dag. Hun fortalte at hun flyttet inn på Elvarheim med sin familie litt før hun ble konfirmert. Da byggeprosessen var avsluttet ble faren alvorlig syk og døde. Den etterlatte kone og mor fikk ansvaret for de fire barna alene, og måtte i tillegg ta seg av alt det arbeidet en nyetablering medfører. Som om det ikke var nok: Nå begynte den vanskelige tiden på 1930-tallet, med mye fattigdom i Norge og ellers i verden.
Folk som bodde på Elvarheim bar vann sommers som vinters, som ble hentet i elva. Om vinteren måtte de hogge opp isen først. I dag er dette, med så mye forurensning av vassdrag gjennom industrien, helt utenkelig.
I noen år, før vi flyttet til Elvarheim i 2008, ble annen etasje brukt til feriebolig for en del av familien, som ikke lenger bodde i dalen. Første etasje var blitt leid ut. Det var egentlig blitt en tomanns bolig nå, med bad og kjøkken i hver etasje og to strømmålere. Noen rom, spesielt stuen i andre etasje, var omtrent slik de hadde vært helt fra begynnelsen av. I stuen fantes en høy Jøtul etasjeovn fra 1930-tallet.
Noen rom hadde dessverre fått moderne plater på veggene og i taket. Gulvplankene, derimot, var på flere plasser de gamle. Det øvre kjøkkenet var blitt bygget om til både kjøkken, bad og gang. Her måtte det en del rivning og tilbakebygging til, for å få det trivelig igjen. Det ble et fint, relativt stort og lyst kjøkken etterhvert. Stuen er slik den alltid har vært. Vi bygget nytt bad i første etasje og gjorde det nedre gamle grovkjøkkenet om til kontor.
Vi er ikke helt sikker på det, men tror at huset fikk sitt tilbygg på nordsiden en gang på 1970-tallet. (Det var nok behov for nytt bad og en bedre trapp til andre etasje).
Som man ser er huset ikke helt bevart i sin opprinnelige versjon, dessverre! Likevel syntes vi at bygget var interessant og koselig. Med få unntak, var det i hvert fall ikke ødelagt av usunne, moderne materialer fra etter 1970.
Når man kikker på de egentlig litt spinkle tømmerstokkene, som ble brukt på huset, tror man at det må være trekkfullt og kaldt her. Vi var derfor spente på den første vinteren. Og den ble skikkelig kald – det ble en ilddåp bokstavelig talt, med sine minus 31, 32 grader noen dager i januar 2009. Men det gikk over all forventning. Vi kjenner litt bevegelse i luften når det blåser skikkelig. Større varmetap, derimot, kan vi ikke klage over. Tømmervegger magasinerer varmen, som de reflekterer tilbake, over lengre tid, selv etter at ovnen er blitt kald igjen. Vi kjenner at vi har et godt inneklima. I moderne hus kan vi merke noen ganger at de er overisolerte og altfor tette. (Man kan føle seg nesten innesperret som i en slags plastpose).
Vi synes at huset på Elvarheim har sjel og sjarm, men det er ikke perfekt. De gamle husene har ofte noe som du sjeldent finner i nyere hus: Originalitet og harmoni. Tenk, nesten alt var håndarbeid i gamle dager! Ingen prefabrikkerte bygningsdeler som vi kan finne mange andre steder. Hver håndverker hadde sin egen teknikk og sitt kunstneriske uttrykk. Man snakket om «byggekunsten» den gangen. Men hvem har råd til et håndlaftet hus på to etasjer i dag? (Den gang spilte nok antallet arbeidstimer med tilsvarende lønn en heller underordnet rolle. Det sies at lønningene var svært lave på den tid).
Joda, vår drøm, kanskje spesielt min drøm, er gått i oppfyllelse: Å få bo og leve i et tømmerhus. Vi var heldige!
